Kristendommen er delt i en rekke ulike kirkesamfunn. En vanlig inndeling av de kristne er katolikker og ortodokse på den ene siden og protestanter på den andre. De største er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), og de protestantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er tilhører noen av disse gruppene.

I Europa og Amerika er kristendommen den dominerende religionen. Til tross for at Europa i moderne tid har opplevd kristendomskritikk og sekularisering, regnes Europa, spesielt vest-Europa, fortsatt som en av krisedommen kjerneområder. Øst-Europa spesielt i de protestantiske områdene (som øst- Tyskland) har kristendommen blitt svekket etter en lang periode med kommunistregime.

Den helt sentrale personen i kristendommen er Jesus fra Nasaret, der han i følge bibelen ble født i Betlehem. Den som bekjenner seg troa på Jesus og hans lære kalles kristen.

Kultur, etnisk og språklig mangfold preger også den ortodokse kirke i Norge. Kirken har kontinuitet i Norge helt siden den ortodokse misjonen blant skoltesamene på 1500-tallet. I nyere tid har den første ortodokse menigheten dannet i Oslo i 1931 under navnet den Hellige Nikolai i 1931.

Tidlig på 1990- tallet ble den eritreiske ortodokse kirke selvstendige i forhold til den etiopiske. Dette på grunn av politiske forhold og at Eritrea noe senere ble en selvstendig stat. Den etiopiske kirken kalles av og til koptiske kirke, noe som har en sammenheng med at den gjennom århundrene har stått under den koptiske patriark av Alexandria. Den gresk-ortodokse kirken er tilknyttet patriarken i Konstantinopel.

Troslære
Troslæren har som oppgave å formulere en systematisk lære og budskap. Troslæren er ikke privat, men i henhold til grunndokumenter som Bibelen og bekjennelser. En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den apostoliske trosbekjennelsen.

Treenigheten kan forklares slik: i all enkelhet så klart.

Kristendommen lærer at med sin himmelfart ga Jesus den guddommelige kraft videre til sine tilhengere. Denne kraften utvidet kristendommen, den holdt troen og håpet ved like, og den etablerte et tett fellesskap mellom de som trodde. Denne kraften kaller skriften i det Nye testamentet for Den Hellige Ånd. Gud viser seg altså som Gud fader (skaperen), Jesus Kristus og Den Hellige ånd (treenigheten). Den kristen lære forklarer at det finnes bare en guddom, men i enheten i denne guddom finner vi en trefoldighet som gjør at i snakker om tre personer.

Religiøst liv
Mange kristne kirker, særlig de katolske, ortodokse, orientalske og anglikanske, legger stor betydning på liturgen og det liturgiske året. De viktigste høytidene er markeringen av Jesu fødsel (25. des eller 6. januar) og hans død og oppstandelse (påsken). Men det finnes forskjeller, blant annet legger adventistene lite vekt på markeringer av jul og påske.

Grunnleggende riter for praktsikt talt alle kristne samfunn er dåpen og nattverd. Men også her er det forskjeller i de ulike konfesjonene. Mange kirker har flere sakrament enn de to nevnte; blant annet regner katolikkene med sju sakramenter: dåp, ferming (konfirmasjon), kommunion, den siste olje, ekteskapet, ordinasjon, skriftemål. De ortodokse kirke har også sju sakramenter.

Etikk
De ti bud i Det gamle testamente har gjennom store deler av kristendommens historie blitt sett på som en sammenfatning av en felles etikk for alle mennesker. Gud har etter kristen tro skapt alle mennesker, og han har også gitt en grunnleggende etisk lov som gjelder for alle. Jesu liv har ofte – både blant teologer og filosofer – vært fremhevet som et ideal for menneskelivet. Også når det gjelder etisk metode og etisk argumentasjon har den kristne etikken gjennom det meste av sin historie stått i nær kontakt med den filosofiske etikken, noe den også gjør i dag.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Gudshus
Gudshus er bygning, feks ei kirke, som tjener til gudsdyrkelse. Der samles man om Guds ord og sakramentene. For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Mens andre kirker er prektig byggverk mer rikelige utsmykkinger.

Billdekunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat (dekkende) måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i bildelfiendtlige retninger, særlig innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen.
På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Øst-kirken har man gått langt i denne retningen; ikoner representerer den hellige i gudstjenesten.


Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.
Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.
Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.